thumb 7 Utsikt fra Skarfjell mot sorSolbjørg

Gården ligger høyt oppe i bergsiden, nesten uframkommelig fra Lundevannet.

Men på en stille dag går det an å legge til ved foten av Solbjørgstigen der Nøkken la til for 100 år siden. Solbjørgstigen er bratt så det gjelder å være forsiktig. Følg trappen og stien som er meislet inn i fjellet, opp til Solbjørg. Opp denne veien bar gårdsfolket alle bygningsmaterialer, murstein, takstein og seinere kraftfor til dyra. I gammel tid måtte de bruke stiger for å komme opp. Den lengste hadde 18 trinn. Ned igjen skulle bark og produkter som skulle selges. Eller kistene når de døde skulle begraves ved Lund kirke. På grunn av veiens beskaffenhet måtte de av og til, når været var dårlig, ta omveien med likene ned til Båtlia ved Lundevannet. Livet var altså ikke bare enkelt for de som bodde på Strannegardene. Seinere, i 1884, ble det bevilget noen kroner til krutt slik at veien ble noe bedre.

Litt nord for Solbjørgstigen ligger den store Lihelleren. Ved utgraving her ble det funnet kulturlag med både keramikk og dyretenner. På slike uveisomme steder finner vi ofte gamle sagn. Mehus forteller om dette i Lunds historie:
Fra vannet ser man rett sør for Solbjørgstigen en spesiell spirformet, geologisk formasjon som lyder navnet Skomageren. En skomaker ble dømt til døden, men benådet om han greidde å sy et par sko mens han satt på toppen. Da skoen var ferdig mistet han sylen. Men folketroen lot ham redde livet likevel. Ikke langt derfra er Kjerringtødnan, som ligger i et voldsomt høyt bratt fjell. En kjerring ble dødsdømt, men kunne få nåde om hun greidde å gå opp tødnan med ¼ tønne salt på ryggen. Hun klarte det.

Folk fra gårdene ytterst på Strannen var ofte sysselsatt med sildefiske. Veien var kort ut til Åna Sira, og der lå skøytene klare. På 1940- og 1950-tallet var det på det meste mellom 15 og 20 personer som deltok i fiske. De fleste var hyret på skøyter fra Åna Sira. Lund hadde på denne tiden også registrert en fiskeskøyte,«Margit», som var eid av Ingvar Hamre. Denne forliste med tragisk utfall i Karmsundet i 1951. 6 mann omkom. Bare en overlevde.

Under vintersildfisket var det få mannfolk igjen på gårdene på Strannen. Det var kvinnene, sammen med barna og de gamle som sto for gårdsdriften. Det kunne nok røyne på når mor skulle være både mann og kone på en tid av året som kunne være utfordrende værmessig. Ikke sjelden ble veien stengt på grunn av mye snø. Men i gode år ga fisket mer i inntekt enn hva gården kunne frambringe.

Mellom Solbjørg og Drivdal stuper Bukkeknuten ned i Lundevann. En fanstastisk fjellformasjon. Her ute hadde sjøormen i Lundevannet tilhold. Bendix Christian de Fine beskriver dette utførlig i «Stavanger Amptersd udførlige Beskrivelse» i 1745:
De Curiositeter og Merkværdigheter her i Amtet findes ere efterfølgende: Paa det store Lunde Vand i Lunde Skibbr. Som før beskreven bevidner baade gamle og disse tiiders Mennisker, at have sseet et Dyr, eller Monstrum, hvilcket under tiiden er forekommet dem, som een Hæst, med Hoved, hals, og Mann, og undertiden som een Siøorm, af een umaadelig Længde; Samme Lunde Vand skal være paa visse Stæder nogle 100 Favner dybt, men udløbet til Havet Derimot, er ikke meget viidt, hvorover de fleeste vil slutte, at dette Dyr, som forvoxet, ej tør vove seg igiennem til Søen, Samme Dyr ssees dybeste formeenes det har sit tilhold; Det er besynderlig, at saa mange Mennisker, som har været med deres Baader paa Vandet, og øyensiunlig, som de vil med Æd bekræfte, sseet samme for sig, ednu aldrig er lig vederfaret den minste Skade, men naar de af samme er bleven sseet, har strax forføyet sig under vandet igjen.